Snart tre måneder er gått siden jeg delte hvordan det siste året har vært. Det har vært en periode så langt utenfor det normale som jeg antagelig noen gang kommer til å oppleve. I etterkant av delingen har teksten blitt publisert av BT, jeg har holdt foredrag, coachet, hatt fortrolige samtaler og forsøkt å dele så mye som jeg har kapasitet til.
Nå er tiden kommet for å dele noen av mine opplevelser. For hvordan har det egentlig vært å tre ut av komfortsonen og dele det aller innerste. Var det så farlig som jeg fryktet, eller var jeg mer bekymret enn det som var nødvendig? Selv om det hadde vært lettest å la være, så bestemte jeg meg tidlig for å gjøre det som jeg mener er rett, selv om det kan være tungt. For hvis jeg ikke kan være meg selv, hele meg selv, både på jobb og privat, så er jeg ikke på rett spor. Da må jeg finne en ny retning.
Min største frykt var at jeg nå tok et steg utenfor normalen. Jeg var nå blitt en del av noe annet, noe ukjent og som de færreste kom til å forstå eller kjenne seg igjen i. Jeg var ikke lengre en av dem som stod av enhver krise, men sårbar og ute av stand til å opprettholde det jeg ønsket å være.
Lite visste jeg at rundt meg var det en hel verden jeg ikke kjente til. En verden av sårbarhet, imperfeksjon og godt skjulte arr. Antallet som har sendt melding, ringt, kommentert eller tatt kontakt på en eller annen måte har vært både nydelig og skremmende på en og samme tid. Nære venner, kolleger, bekjente og totalt ukjente har strukket ut en hånd.
Fra en følelse av å være isolert har jeg blitt en del av en flokk. Jeg har lyttet, delt og ryddet i eget hode. Fått en forståelse av at det jeg har opplevd hverken er unikt eller plasserer meg på sidelinjen.
Malcom Gladwell hevdet at 10.000 timer trening er det som skal til for å mestre noe på et nivå i verdensklasse, noe som har blitt en dårlig etablert sannhet. Selv om jeg ikke har ført timer mens jeg har vært utbrent og deprimert, så vil jeg anta at jeg har lagt bak meg et akseptabelt antall over flere år. Og for å ta det åpenbare; jeg er ingen ekspert på utbrenthet eller mental helse. Men allikevel har det vært slik at ved å åpne opp og dele så har mange blitt nysgjerrig og ønsket å vite mer. Derfor har det vært en balansegang å finne min plass når vi nå definerer den nye normalen etter en pandemi som har endret oss for alltid.
Min opplevelse er at ved å fortelle ærlig og åpent, så er det jeg deler gjenkjennbart for mange. Selv om vi alle er ulikt skrudd sammen og har ulike behov, så kan symptomer være like. Hjertebank, vondt i kroppen og tretthet. Utkjempet, overvunnet og nedstemt. Jeg har ingen enkle løsninger, men jeg kan bidra ved å gjøre det ukjente litt mindre ukomfortabelt.
De tilbakemeldingene som har berørt meg mest er de fra mennesker som av ulike årsaker blir truffet av det jeg deler. Det har vært både skummelt og fint når jeg blir spurt om råd fra personer som kjenner at noe ikke stemmer. Her er mitt råd enkelt; søk hjelp. Kontakt fastlegen eller en person du har tillit til, start med å fortelle hvordan du har det og ta det derfra. Ikke tenk for langt frem eller forsøk å se mållinjen, veien blir til etterhvert som man går. Det er hjelp å få, og det er ikke meningen at vi skal går rundt å ha det vondt.
De siste månedene har vært overveldende positiv. Men jeg sitter igjen med en følelse om at vi er ikke kommet så langt som jeg hadde håpet rundt åpenhet om mental helse. Når min historie, som så mange kjenner seg igjen i, vekker så mye oppmerksomhet så har vi et stykke igjen å gå.
Vi står i et skifte, og det går rett vei. Men vi må skynte oss sakte, for endring tar tid. Vaksinen mot stigma og frykt er informasjon og åpenhet, både for å drive forebygging og støtte hverandre gjennom behandling og bedring.
Jeg er utrolig takknemlig for hver eneste av dere som har valgt å dele sitt mest sårbare med meg. Det har hjulpet meg med å vri på min egen virkelighetsforståelse. Jeg skal gjøre mitt beste for å fortsatt løfte debatten, samtidig som jeg finner mitt eget fotfeste igjen.
Fra starten av desember var jeg 100% tilbake på jobb. Jeg er heldig og har en arbeidsgiver som har vært støttende og enkel å forholde meg til hele perioden. Når jeg nå er tilbake er det fortsatt forsiktig og prøvende, men med en helt annen energi. Og hva fremtiden bringer vet ingen. Derfor gjelder det å tenke stort, men starte i det små.
Bit for bit, en munnfull om gangen.