Sliten av alt og alle, mest interessert i å grave meg dypere ned i en myr jeg alt hadde plantet begge beina nedi uten å være klar over det selv.
Jeg ble sykemeldt i tre uker. Tre hele uker borte fra jobb. Det føltes som en evighet og solid i overkant av det jeg hadde sett for meg da jeg våknet opp den dagen. Tre uker der jeg skulle snu en nedadgående spiral og komme meg ovenpå. Se serier, spille gitar og lese bøker. Fullføre noen oppussingsprosjekter, rydde i boden og pusse opp hytten. Finne tilbake til verdiene mine, finne ut hva jeg skulle gjøre med livet og justere det som trengte å justeres. Ambisjonene var skyhøye, så her var det viktig å gå systematisk til verks. Dagene ble planlagt med en ambisiøs og strukturert timeplan for å rekke alt.
To dager senere satt jeg fortsatt i sofaen og stirret ut vinduet. Jeg kokte innvendig av frustrasjon over egen tafatthet og manglende evne til å komme i gang. Hjertet hamret hardt og urytmisk i brystet, fullstendig ute av kontroll. Planen var jo å få unna nok på gjøremålslisten til å kunne stille på jobb etter sykemeldingen med den gløden som jeg vet bor i meg, men som gradvis hadde blitt svakere til den nå glimret med sitt fravær. Neste psykologtime var ikke før om tre uker, frem til det ante jeg ikke hva jeg skulle ta tak i. Det føltes som om jeg hadde blitt ledet ut i en ødemark med bind for øynene og forlatt. Uten kart og kompass skulle jeg finne frem i et ukjent landskap der tåken lå tykk.
Trening var viktig. Det var det eneste håndfaste jeg hadde oppfattet av det lege og psykolog hadde forsøkt å formidle til meg. Riktignok hadde de snakket om lett aktivitet, men det var ikke så aktuelt for meg. Jeg liker praktiske løsninger på uklare problemstillinger, derfor bar det rett på XXL. Nå skulle grunnlaget for sommerkroppen legges en gang for alle med tredemølle, joggesko, vekter og medisinball. Et treningsstudio i kjelleren kom i stand på rekordtid.
Våren gikk. Tre ukers sykemelding ble til seks måneder. En psykologtime ble til tretten. Sakte men sikkert lettet tåken og sikten ble bedre. Jeg kunne ta noen forsiktige steg ut av tåken og puste litt dypere. Ustødig og prøvende i starten, men stadig tryggere etterhvert. Følelsen av at det går rett vei er helt magisk, og når de dårlige dagene innimellom kommer så er man rustet til å håndtere de på en helt annen måte enn tidligere. Nå er høsten kommet og det går fortsatt rett vei. 100% sykemelding er blitt til 60% tilbake på jobb med en rolig opptrappingsplan frem mot jul.
Det har vært utfordrende å snakke om det å være utbrent. Om sykemelding, psykologtimer og det å sitte hjemme på lading hele dagen. For i de fleste hverdagslige situasjoner passer det dårlig å fortelle om at man i grunnen ikke har det så bra. Om at det er noe mer som er galt enn at korona, hjemmeskole og kontor i kjelleren er traurige saker. På jobben har det falt seg mer naturlig å dele hvordan jeg har hatt og fortsatt delvis har det, men i barnehagen, butikken eller på vei et sted i en travel hverdag er det tyngre å komme inn på.
I ettertid er det er vanskelig å forstå hvor langt nede jeg var, særlig fordi jeg selv ikke hadde anelse om hva som foregikk. Utbrent var et fremmedord, noe som jeg leste om men som ikke gjaldt meg. Som om jeg på en eller annen måte var immun mot alt som går i kategorien psykisk sykdom. Jeg har alltid boblet over av energi, og jo mer jeg har hatt å gjøre desto mer energi har jeg fått. Men på ett eller annet tidspunkt snudde det, uten at jeg kan si når det tippet over.
Jeg er heldig. Heldig fordi jeg har fantastiske folk rundt meg som vil meg vel. Heldig fordi vi har et helsevesen som plukket meg opp og gav meg den hjelpen jeg trengte. Heldig fordi jeg kan være syk og fokusere på å bli bra uten å måtte bekymre meg for økonomi eller fravær fra jobb. Og ikke minst har jeg vært heldig fordi en del andre har stått frem med sine historier og erfaringer rundt utbrenthet og mental helse. Den bevegelsen ønsker jeg å være en del av. For kun ved å vise at det er mange som kan ha tunge perioder kan vi ta brodden rundt noe som ikke er så farlig som det kan virke. Det er mulig å ha vært nede i knestående, men fortsatt ha ambisjoner for fremtiden.
For skogen er skumlest før man går inn i den.