Kan vi alle være Lise Klaveness?

Hvordan man finner motet til å stå opp og fortelle en så satt forsamling at endring kreves er vanskelig å forestille seg. Hvordan man som helt ny i jobben så til de grader utfordrer det etablerte. Hva det kreves for å stå opp for det man tror på, når det letteste ville være å føye seg inn i rekken.

Idrettsverden har lenge hatt en kultur som fra utsiden ser rimelig råtten ut. IOC, FIFA, UEFA, for å nevne noen, er alle organisasjoner som har blitt utfordret for sine verdier og prestasjoner de seneste årene. I Norge har det vært støy rundt NFF, NIF og en rekke andre. De har til tider blitt filleristet i pressen, og flere har måttet ta sin hatt og gå.

De færreste, meg selv inkludert, ville velge å være så tydelig som Klavenes. Det å stå med sterk og tydelig stemme og levere et budskap som er så viktig, uten å vike, uten å nøle, må ha kostet noe kollossalt. Tiden før hun gikk på talerstolen, de første ordene, den lange turen tilbake gjennom forsamlingen. Det er nesten som jeg kan kjenne det i magen bare ved å tenke på det.

Så er spørsmålet; må vi alle være Lise Klaveness? Må vi alle være så sterk, tydelig og modig i alle de forsamlinger vi er i, der vi mener noe er galt? Må vi alltid stå opp når vi ser urett? Selvsagt ville det beste svaret her være ja. Men jeg tror ikke nødvendigvis at vi vil komme der. Betyr det at vi derfor skal la være? Nei, absolutt ikke. Vi skal velge våre kamper, men vi kan alle velge litt flere. Være litt tøffere, litt tydeligere, litt mer bredbent. Tørre å velge det ukomfortable fremfor det trygge når vi kjenner at det river i verdiene våre.

Kanskje er det Klaveness vi har ventet på. For vi trenger alle en ledestjerne. En som tør å gå foran. Da er det lettere å følge etter.